Presse

    Her et et par utklipp av presseoppslag til Proffene :

      Rundt 1991 reiste vi helt uoppfordret
    til Oslo og spilte.På Løvebakken var 
    stortingspresidenten og mange  stortings-
    representanter og hørte på.
    Vi hadde  også konsert i Regjerinsbygget
    og på Karl Johan.
    På denne tide var Annette ,Kissa og Mads
    med.
       Proffene har vært 2 ganger i USA.Andre
    gangen spilte vi i Houston og Austin .Her
    spilte vi på den berømte musikkstedet Threadgils.
    Både Willie Nelson og Janis Joplin holdt til her i sin 
    ungdom.Med på denne konserten var også vår venn
    Tish Hinojosa -som er med på vår første CD.Dette
    gikk kjempeflott.En dame på første rad spanderte
    t-skjorter på alle!!

    Vi traff en journalist i Dagbladet helt tilfeldig her.
    Han måtte jo lage en artikkel.

       Her er Terje og Trond på besøk til Marvin
    Dykhuise- gitaristen til Tish. Vi jammet og koste
    oss. (Nå er han også vår venn og er med på vår
    nye CD!!)










    Her er Terje på 6th. street i Austin.
      Vi deltok på konsert med Sissel Kyrkjebø i 2001 i
    Grieghallen. Kjempegøy!! Terje nyter stunden. 
      Tish og Marvin m/band kom til Bergen i 1994. 
    Vi deltok på deres konsert her.Både hun og
    oss fikk meget god respons.
     
      

    Hva skriver pressen:

    ANMELDELSE AV VÅR CD "SURE SAKER" :

    TRYKK HER:  terningkast 6 i Bergensavisen.!!!

     

     

     I 2008 HADDE PROFFENE 20-ÅRS FEIRING

    I GRIEGHALLEN. SE : BA-OPPSLAG FRA 20-ÅRS JUBILEET  

    SE PROFFENE I PLATESTUDIO I 2006  : HER.    

    OG : HER.          

     

     

     


    Artikler

     

    Annerledesbandet (BT-magasinet des.2004)

    Noen lurer på hvorfor ikke flere får lov til å være med i Proffene. Det er akkurat som å spørre hvorfor ikke flere fikk lov til å være med i The Beatles.


    -- Vi er et band. Et skikkelig band. Sier bandleder og spesialpedagog Trond Nordvik.
    Ikke bare det. Proffene er et av Bergens eldste band. 16 år har de holdt det gående. Likevel må Nordvik av og til forklare, tegne og fortelle. 16 år mot strie strømmen. 16 år mot tyngre odds enn de aller fleste av oss bakser med. Klippekort på fjernsyn og festivaler, utenlandsturneer, egen årlig Grieghall-fest.
    Likevel blir det spørsmål. Hele tiden. Og Nordvik må svare.
    -- Andre spør om vi er en sånn derre Dissimilis-greie. Neida, sier vi da. De er mer sånn musikk- og teatergruppe. Vi er et band, vi.

    Den gode groove, på en grå og grinete torsdag. Christiegården Dagsenter har egentlig tatt kvelden, slumrer ubesværet i nabolaget ved Brann Stadion. Men i gymsalen synger proffene en seig blues-hymne til seg selv.
    -- "Kem e' de beste, start på P", synger Cecilie Tande. Proffene groover og gynger rutinert, trygt, i halvsirkel under det grelle lyset. Ingen jålete synkoper, ingen påtatte elektrospeedboogie-triks. Ren og uforfalsket og hjemmelaget akustopop og funksjonsfrisk funk. Like glad og fyrrig som for 16 år siden, om enn litt selvtilfreds, nå.
    Det er lov det. - Vi har våget å slå i bordet, vi. Vi har kommet oss ut. Ikke gjemt oss vekk, kan du si. Forteller bandleder.
    Mellom låtene flyr det hjemmelun humor og blaute ordspill. Proffene er blitt som en storfamilie, der omsorg og egenverd ikke bare er julepynt og budsjettfagert pudder.
    Det skal vi komme tilbake til.

    Og så er det noen som spør mer. Om ikke Proffene bruker fargekoder, hjelpemidler, svære noter og sånt. Neida haha.
    -- Vi er for lengst forbi det stadiet. Vi har det i holdet. Og i hjertet. Sier Nordvik.

    Høsten 1988. Trommis Terje Thunes tenker seg litt om, så roper han ut: -- Vi må hete Saft!
    -- Nja, det er vel et band som har hatt det navnet allerede...
    -- Da kan vi hete Saft 2!
    -- Tror ikke de går helt bra det heller.
    -- Okay. Men da skal vi hete Proffene!
    Sa Terje. Og slik ble det. Med en mild motvind i fleisen reiste den lille amatørgruppen fra Christiegården ut i bergenskulturen med byens mest selvironiske navn.
    Det var få tilbud til voksne funksjonshemmede i Bergen den gangen. Men spesialpedagog Nordvik mente det måtte være mye lettere å drive voksenopplæring for denne gruppen ved hjelp av musikk.
    -- Musikk er noe av det sterkeste uttrykket man kan tenke seg. Det er perfekt til å formidle sterke ting, følelser, sorg, sinne, ting denne gruppen kanskje ikke får formidlet så greit på andre måter.
    For sånn er det. Noen ganger slår naturkrefter, biologi og kromosomer krøll på seg og skaper seriøse utfordringer for enkelte mennesker. Men det betyr ikke at følelser, behov, lyster og virketrang er mindre. Langt ifra.
    Proffene synger en del om dette.

    Oioioi. 16 år er lenge, det. Og snart er det 2008 og 20-årsjubileum. Terje må tenke litt.
    -- Det er nå imponerende så erfarne vi er blitt, gliser Terje. -- Og I 2008 er eg endelig gift, tror eg. Jajamenn...
    Terje Thunes er Proffenes taktfaste tungarbeider bak trommene, et mørkerødt og småaggressivt Pearl-sett som tåler en del juling.
    Deretter teller profflaget denne kvelden Magny Hjelme, en sann minimalist med tidsriktig hammondlyd i brettet. Videre Kari Hansen på sang og stødig rytme. Deretter Anne Skålevik med smålekkert og roots-aktig trekkspill, for å gi proffe-musikken det rette folkrock-preget.
    Trond Nordvik er tekstforfatter, dirigent og gitarist. Cecilie Tande synger lett og lyst som en vårbekk i Valdres, med forloveden Roald Isachsen blygt kompende på keyboard ved siden av.
    Et godt team.

    Og så spiller Proffene visen "Vinterbarn".Om Tronds lille niese Ida, som ble født med ryggmargsbrokk, som er tøff som et jetfly og som nettopp har begynt på skolen og som trolig er til større inspirasjon for alle rundt henne, enn motsatt.
    Proffene synger en del om dette. Om når naturen tar krokfot, uberegnelig og nådeløst, men også om hvor viktig det er å komme som du er.
    Kanskje det er det aller viktigste.
    Kom som du er.

    Tish Hinojosa kom nesten for sent til flyet sitt, den gangen i 1994. Den berømte roots-musikeren fra Texas skulle egentlig bare innom Christiegården en kjapp tur og høre på dette underlige bandet, etter et par dagers besøk i Bergen.
    Tish ble helt betatt. Og fire år etter stod Proffene og jammet med Tish på legendariske Threadgill's på Lamar Boulevard i Austin, Texas. Det var her Janis Joplin visstnok holdt sine første psykotisk-rystende konserter på tidlig 60-tall. Joe Ely spilte der, og Jimmie Dale Gilmore og en rekke andre gamle rever. Og der stod Proffene og spilte proffemusikken sin.
    -- Det var helt utrolig. Innehaveren Kenneth Threadgill fortalte meg at han ikke hadde hatt det så gøy på mange år. Og det var visst da en fem-seks andre nordmenn haddde drukket seg full og laget ståk der, forteller Nordvik.
    Proffene spilte også under mer ydmykende omgivelser i Den norske sjømannskirken i Austin.
    Men det er en helt annen historie.

    Verden går framover. Så sent som på slutten av 70-tallet fantes det ikke utdanningstilbud til voksne funksjonshemmede. Folk med den typen diagnose ble stablet vekk på mega-institusjoner sammen med 400 andre, ute av syne og ute av sinn. For det meste.
    Tre tiår og et hopetall reformer senere er verden radikalt forandret. Trond Nordvik har tenkt mye på det.
    Det er noe med begrepene, ordene vi bruker. Hver gang funksjonshemmede skal diskuteres er det i abstrakte termer og budsjettposter. Alt skal ha en prislapp nå, og de som sitter ved kassaapparatet glemmer kanskje et par ting.
    -- Som at dette er levende, skapende mennesker dette og. Folk som har noe å gi, som har en egenverdi. At de kanskje får oss andre til å se det store i det lille, sier Nordvik
    -- Alt som skal til er bare litt tilrettelegging.

    En gang trampet Gro Harlem Brundtland takten. Proffene var kalt inn til å spille for Arbeidspartiets landsmøte i Bergen, og noen mener landsmoderen satt der med en tåre i øyekroken.
    Et par år seinere spurte de pent om de ikke kunne få komme inn på Stortinget og spille litt. De slapp ikke inn. Men de stilte seg opp utenfor, på Løvebakken. Og spilte likevel.

    Øvingen drar seg mot slutten. Der stiger Kari fram til mikrofonen, under det nådeløse lysrør-lyset. Kari er blitt 60, og er bandveteran med egen signaturlåt. "En dag".
    -- En dag vil jeg synge, en dag vil jeg le. En dag vil jeg bare være i fred, synger Kari.
    Sånn er det bare, av og til.

    Ingen hadde trodd det skulle gå så langt. Proffene putler og pakker ned trommestikker og kabler og synther og stativer, og lurer på hvor de 16 årene forsvant hen.
    -- Det har vært utrolig, egentlig, sier Trond Nordvik. - Men jeg tror vi er med på å gi denne gruppen en slags identitet. En selvfølelse. Det er noe spesielt å høre musikken vår spilt på radioen, hvis du skjønner, sier han.
    De har latt høre fra seg, ja. Proffene har gitt ut to egenproduserte cd'er. De har sunget med Sissel Kyrkjebø, med Jan Eggum, på Garage, i Grieghallen, i NRK, i Johanneskirken, i Danmark, England, Sør-Dakota, Texas.
    -- Sant vi e' god? Spør Terje Trommis, ublygt nok.

    Det er denne godlynte og muntert påtrengende selvtilliten som gjør Proffene til mye mer enn et posterband for funksjonshemmede. For alt har de gjort uten lønn, kun med småskranglete kronebidrag fra bedrifter og andre organisasjoner.
    Kanskje Proffene er blant de få bergensband som fremdeles har et snev av politisk brodd i seg.
    -- Det er en evig kamp, skal jeg si deg! Hadde vi drevet med sport for funksjonshemmede i steden, hadde det vært mye lettere å få penger, sier Trond Nordvik.
    -- Merkelig, det der.
    TEKST: FRODE BJERKESTRAND
    FOTO: ODDLEIV APNESETH


       
     
       
    Webdesign utviklet av www.creato.no
    Utviklet i KeyPublisher